Mine uvurderlige evner til å overkomplisere alt og å faktisk snakke i telefon.
Jeg ringte faren min her en dag. Tasta nummeret hans på telefonen min og lot det ringe. Lenge. Ingen som svarte. Jeg var egentlig veldig letta. Hadde han svart, hadde det vært en spøkelseshistorie. Hadde noen andre svart, hadde jeg bare lagt på. Søkte opp nummeret hans på nett og fant ut at det nummeret nå tilhører et transportfirma i Sørumsand. Jeg tenkte at det var fint det ikke var flytta ut av fylket, og fint at det tilhørte et "gutta-på-gølvet"-firma.
Uka har vært veldig variabel. Startet on a low, went on to a high, ended with a relaxed sigh. Altfor ofte blir jeg borte i mine egne tanker. Det som kan løses lett og logisk, gjør jeg ofte til et utrolig komplisert scenario hvor jeg har gått gjennom alle de titalls utfallene som kan skje. Plutselig har mandag blitt til torsdag, og jeg har nedgradert meg til et menneske uten verdi fordi jeg kaster jo bare bort tida.
En av mine beste venner påpeker til stadighet at det ikke handler om meg. "Alt handler ikke om deg, Siv". "Det handler faktisk ikke om deg denne gangen". I starten tok jeg det utrolig personlig. Nå er jeg mer sånn perpleks når hun sier det, og så begynner jeg å analysere hvorfor det IKKE handler om meg, eller om hun faktisk tar feil for det HANDLER jo om meg. Om JEG har en reaksjon på en situasjon eller en samtale, så er det vel meg et handler om? Sånn kan jeg tenke i flere timer. Jeg skriver for mange ord, jeg mener for mange ting, jeg har tusen ord til jeg vil si, men til og med jeg skjønner at det er greit å begrense seg iblant.
Jeg mener absolutt at mer bør handle om meg. På en god måte. Og så har jeg telefonskrekk. Noe så innmari. Om telefonen min ringer. Så holder jeg pusten og bare ser på skjermen til det gir seg. Og så håper jeg at de ikke ringer på nytt. Så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke svarte. For at jeg atter en gang ikke brydde meg nok om noen til å svare. Men de sender sikkert tekstmelding om det var noe spes. Noen ganger kommer det ingen tekstmelding. Da blir jeg i tillegg bekymra. For at det har skjedd noe. Jeg var den første de ville ringe. Jeg svarte ikke. De har ikke mer batteri. De døde av blodtap etter ulykken de var involvert i. Jeg ringer ikke opp igjen. Jeg bare sitter der skrekkslagen og lurer på hvorfor de ikke sender meg en skriftlig beskjed for å forklare hvorfor de ringte. Jeg gjør alt så vanskelig og stort sånn at jeg selv blir handlingslammet, og deretter fyllt av selvforakt for å være en dårlig venn/datter/pasient/kunde/ellerno.
Så uka starta dårlig. Jeg bare på dårlig mojo og ville egentlig bare trekke ned rullgardina for godt. Det at det var mer eller mindre godt vær de fleste dagene gjorde ikke saken bedre. Når det er sol skal man faen meg ta på solbrillene og vise at man er GLAD for at det er SOL og at det er VARMT og at det er VÅR. Så døde telefonen min. Min fantastiske Samsung Galaxy s4 Active. Hatt den i 5 måneder. Den døde ikke. Skjermen døde. Jeg hørte den vibrere, og jeg så lysene blinke når meldinger kom. Men skjermen var død. Utypisk meg, men jeg tok da og ringte Netcom kundeservice. Jeg ringte de fordi jeg ikke skjønte hvorfor en slags dokumentasjon på min avtale med netcom lå inne på mine kundesider. Jeg syntes det var rart. Når kundebehandler hos Netcom svarte, glemte jeg alt det, og plutselig hadde jeg opplevd en hjelpsom, hyggelig kundeservicearbeider som ordna alt for meg slik at det eneste jeg trengte å gjøre var 1) dukka opp på en Netcom-butikk, 2) Gi personen i butikken de to tallene jeg hadde fått, ordrenummer og referanse og 3) motta en erstatningstelefon i og med at dette tross alt var en garantisak. Det var så enkelt.
Jeg har hatt dårlig samvittighet lenge for at jeg slutta å gå til psykologen min. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men at det har noe med min overtenking av en utrolig lite farlig situasjon er en god oppsummering. Det er også problematisk, i mine øyne, at psykologen du vil ha time hos ikke tar imot bestilling på annet enn telefon. Det er rart. I mine øyne. Så jeg sendte en mail til en helt annen psykolog og sa som det var; telefoner er veldig skummelt for meg, tar dere timebestillinger på mail/sms? Nå har jeg uansett time hos psykolog. En kvinne denne gangen. Sist gang jeg var hos en kvinnelig psykolog av noe slag, foreslo hun at min fars alkoholisme var grunnen til at jeg var lesbisk. Jeg ser fortsatt for meg den fruktbarhetsfiguren hun hadde i et kjede rundt halsen sin. Men man skal ikke dra alle psykologer over en kam. Med en kam?
Min venninne, hun med "alt handler ikke om deg", kontakta meg og spurte hva jeg gjorde denne ettermiddagen. Jeg svarte at jeg stura. Enden på visa var at jeg halvannen time etterpå gikk fra Københavnergata til hennes arbeidssted og så ringte jeg henne for å si at jeg var utenfor straks og så sto jeg der og blomstra mens jeg så på ender, joggere, hundeluftere osv. Må man ha sånn knall rosa/grønn/gull jakke eller bukse for å jogge forresten? Vet noen hva fasit er? Vi endte opp med å spise pizza og snakke om livet. Atter engang. Det var fint for meg. Atter engang ga hun meg råd om hva jeg skulle gjøre hvor basisen gikk ut på at jeg ikke måtte overkomplisere det. Det var helt rett. Det funka. Poenget var gyldig.
Ene dagen hadde jeg satt timer på telefonen for når jeg skulle sende en melding. Og så overså jeg den timeren fordi det var så teit. Why bother? 5 timer senere sendte jeg allikevel melding. Enkelt og greit. Og så fikk jeg svar. Enkelt og greit. Også ringte telefonen min. Og da greide jeg ikke svare. Men så ringte jeg opp igjen og fikk ikke svar. Telefonen min ble liggende stille i fem minutter før den ringte igjen, og jeg greide å svare. Og et kvarter seinere hadde jeg en avtale.
Søstern min kom sent på fredags kveld. Med hund. Vi drakk musserende og prata tull. Så så vi på hverandres familiebilder. Jeg lot hun og hunden få senga mi den natta. Selv lå jeg på sofaen. Lørdagen var fantastisk i fine folk sitt selskap fra klokken 14 og ut. Årets første grilling. Det var veldig fint for meg. Idag da jeg våknet lå jeg med ene armen på en varm hund.
Jeg prøver hver dag. Noen dager går det bare lettere. Best er det de dagene hjernen ikke bråker så mye.
Uka har vært veldig variabel. Startet on a low, went on to a high, ended with a relaxed sigh. Altfor ofte blir jeg borte i mine egne tanker. Det som kan løses lett og logisk, gjør jeg ofte til et utrolig komplisert scenario hvor jeg har gått gjennom alle de titalls utfallene som kan skje. Plutselig har mandag blitt til torsdag, og jeg har nedgradert meg til et menneske uten verdi fordi jeg kaster jo bare bort tida.
En av mine beste venner påpeker til stadighet at det ikke handler om meg. "Alt handler ikke om deg, Siv". "Det handler faktisk ikke om deg denne gangen". I starten tok jeg det utrolig personlig. Nå er jeg mer sånn perpleks når hun sier det, og så begynner jeg å analysere hvorfor det IKKE handler om meg, eller om hun faktisk tar feil for det HANDLER jo om meg. Om JEG har en reaksjon på en situasjon eller en samtale, så er det vel meg et handler om? Sånn kan jeg tenke i flere timer. Jeg skriver for mange ord, jeg mener for mange ting, jeg har tusen ord til jeg vil si, men til og med jeg skjønner at det er greit å begrense seg iblant.
Jeg mener absolutt at mer bør handle om meg. På en god måte. Og så har jeg telefonskrekk. Noe så innmari. Om telefonen min ringer. Så holder jeg pusten og bare ser på skjermen til det gir seg. Og så håper jeg at de ikke ringer på nytt. Så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke svarte. For at jeg atter en gang ikke brydde meg nok om noen til å svare. Men de sender sikkert tekstmelding om det var noe spes. Noen ganger kommer det ingen tekstmelding. Da blir jeg i tillegg bekymra. For at det har skjedd noe. Jeg var den første de ville ringe. Jeg svarte ikke. De har ikke mer batteri. De døde av blodtap etter ulykken de var involvert i. Jeg ringer ikke opp igjen. Jeg bare sitter der skrekkslagen og lurer på hvorfor de ikke sender meg en skriftlig beskjed for å forklare hvorfor de ringte. Jeg gjør alt så vanskelig og stort sånn at jeg selv blir handlingslammet, og deretter fyllt av selvforakt for å være en dårlig venn/datter/pasient/kunde/ellerno.
Så uka starta dårlig. Jeg bare på dårlig mojo og ville egentlig bare trekke ned rullgardina for godt. Det at det var mer eller mindre godt vær de fleste dagene gjorde ikke saken bedre. Når det er sol skal man faen meg ta på solbrillene og vise at man er GLAD for at det er SOL og at det er VARMT og at det er VÅR. Så døde telefonen min. Min fantastiske Samsung Galaxy s4 Active. Hatt den i 5 måneder. Den døde ikke. Skjermen døde. Jeg hørte den vibrere, og jeg så lysene blinke når meldinger kom. Men skjermen var død. Utypisk meg, men jeg tok da og ringte Netcom kundeservice. Jeg ringte de fordi jeg ikke skjønte hvorfor en slags dokumentasjon på min avtale med netcom lå inne på mine kundesider. Jeg syntes det var rart. Når kundebehandler hos Netcom svarte, glemte jeg alt det, og plutselig hadde jeg opplevd en hjelpsom, hyggelig kundeservicearbeider som ordna alt for meg slik at det eneste jeg trengte å gjøre var 1) dukka opp på en Netcom-butikk, 2) Gi personen i butikken de to tallene jeg hadde fått, ordrenummer og referanse og 3) motta en erstatningstelefon i og med at dette tross alt var en garantisak. Det var så enkelt.
Jeg har hatt dårlig samvittighet lenge for at jeg slutta å gå til psykologen min. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men at det har noe med min overtenking av en utrolig lite farlig situasjon er en god oppsummering. Det er også problematisk, i mine øyne, at psykologen du vil ha time hos ikke tar imot bestilling på annet enn telefon. Det er rart. I mine øyne. Så jeg sendte en mail til en helt annen psykolog og sa som det var; telefoner er veldig skummelt for meg, tar dere timebestillinger på mail/sms? Nå har jeg uansett time hos psykolog. En kvinne denne gangen. Sist gang jeg var hos en kvinnelig psykolog av noe slag, foreslo hun at min fars alkoholisme var grunnen til at jeg var lesbisk. Jeg ser fortsatt for meg den fruktbarhetsfiguren hun hadde i et kjede rundt halsen sin. Men man skal ikke dra alle psykologer over en kam. Med en kam?
Min venninne, hun med "alt handler ikke om deg", kontakta meg og spurte hva jeg gjorde denne ettermiddagen. Jeg svarte at jeg stura. Enden på visa var at jeg halvannen time etterpå gikk fra Københavnergata til hennes arbeidssted og så ringte jeg henne for å si at jeg var utenfor straks og så sto jeg der og blomstra mens jeg så på ender, joggere, hundeluftere osv. Må man ha sånn knall rosa/grønn/gull jakke eller bukse for å jogge forresten? Vet noen hva fasit er? Vi endte opp med å spise pizza og snakke om livet. Atter engang. Det var fint for meg. Atter engang ga hun meg råd om hva jeg skulle gjøre hvor basisen gikk ut på at jeg ikke måtte overkomplisere det. Det var helt rett. Det funka. Poenget var gyldig.
Ene dagen hadde jeg satt timer på telefonen for når jeg skulle sende en melding. Og så overså jeg den timeren fordi det var så teit. Why bother? 5 timer senere sendte jeg allikevel melding. Enkelt og greit. Og så fikk jeg svar. Enkelt og greit. Også ringte telefonen min. Og da greide jeg ikke svare. Men så ringte jeg opp igjen og fikk ikke svar. Telefonen min ble liggende stille i fem minutter før den ringte igjen, og jeg greide å svare. Og et kvarter seinere hadde jeg en avtale.
Søstern min kom sent på fredags kveld. Med hund. Vi drakk musserende og prata tull. Så så vi på hverandres familiebilder. Jeg lot hun og hunden få senga mi den natta. Selv lå jeg på sofaen. Lørdagen var fantastisk i fine folk sitt selskap fra klokken 14 og ut. Årets første grilling. Det var veldig fint for meg. Idag da jeg våknet lå jeg med ene armen på en varm hund.
Jeg prøver hver dag. Noen dager går det bare lettere. Best er det de dagene hjernen ikke bråker så mye.
Kommentarer
Legg inn en kommentar