Livet

Da jeg var halvveis i tenårene fattet jeg veldig interesse for mer elektronisk musikk. The Chemical Brothers, Leftfield og Prodigy hadde allerede gjort seg bemerka, men iblant fikk jeg nyss om noe mer. Dette var jo fortsatt lenge før man bare kunne slå opp en låt i et program på pcen og få opp hundre andre anbefalinger. En sommer var jeg på besøk hos fetter i Oslo og han hadde fått tak i en cd med Future Sound of London (FSOL) som het "Dead Cities" (utgitt i 96), fra før av var FSOL bare kjent for "Papua New Guinea" for meg. Denne plata derimot hadde en atmosfære som halvveis skremte, halvveis fascinerte. Den var utrolig vakker, men allikevel kald og død. Jeg elsket det. Spesielt "My Kingdom". En desidert favoritt. Det er et nydelig, grått stykke musikk for deg som ikke liker elektronisk musikk. Så mye fint man kan gjøre med maskiner, eller hva? Spotify lar deg høre på låta her; http://open.spotify.com/track/7mB5AgvBYc6QasgzTxrugB Det kom ut en video t...

Ikke kan jeg huske hva han heter, men det var iallefall en gutt på LJ som mente at Martin Grech var noe jeg ville like. Jeg var mye flinkere til å høre på tips da, så jeg sjekket ut noen mp3-filer med Martin Grech. Og ble slagen. Vidunderkid fra Malta, 19 år gammel da hans debut-plate "Open Heart Zoo" kom ut i 2002. Sang med alle følelsene på utsiden. Chris Martin er ingen sammenlignet med han her. Alt gjør vondt og godt på samme tid. Han synger ikke bare med hele munnen åpen, men hele halsen, alt åpner seg og sprer seg. Da var jeg avhengig av å ha det vondt, og han var helt riktig. Så var jeg avhengig av å være trist. Og han var helt riktig. Og nå, hvor alt er mer balansert enn noe annet i livet mitt, bringer han bare skjønnhet med debutplata. Men jeg vil gjerne ta for meg spor fire, "Tonight". En melankoliker med saksofon, regn og strofer som "I wish I could climb over my own fences". Hør da vel; http://open.spotify.com/track/0E0bTGUqcjL04SVCIyea...

Igår fylte jeg år igjen. Denne gangen var det 29 jeg skulle feire. I gave fra kjæresten fikk jeg manualer i tre forskjellige vektklasser, og Bioshock 2 til xbox. Mye håndarbeid i sikte :) Etter jobb møttes vi på Grønland for å spise middag. Vi hadde lenge tenkt oss på Østkantfolk i Heimdalsgata 37, men det har liksom aldri blitt slik. Nå hadde vi til og med bestilt bord. Ikke at det var nødvendig, men det er jo litt stas. Positivt inntrykk fra første stund. Vi fikk servert en kurv med utrolig godt brød mens vi så på menyen, og så bestilte vi hver vår øl (54 kr for 0,5 Frydenlund fatøl) og en akevittplanke til forrett på deling. Planka besto av: 2 sorter akevitt, bøkling, røkt hval, akevitt & urtegravet røye, skigardspølse, røkt reinsdyrshjerte, rømmesaus og Rendalsflatbrød Deretter fikk kjæresten servert dagens, som på mandager er Finnbiff med tyttebær og poteter (håndskrelte). Og jeg gikk for elgfilet med med ragu av sopp og løk, tyttebær chutney, viltsaus tilsmakt solbær og pa...

... Pearl Jam og Romerike Folkehøyskole-innlegget; Kontaktet selvsagt Romerike Folkehøyskole ang. stykket. Det het altså "Agnus Dei", ble regissert av Siri Dannevig, og Anders Borchgrevink spilte "Jonas".

På det meste har jeg hatt ca. 1300 cder i samlinga mi, jeg tror jeg nå står igjen med 8-900 stk. Men det starta jo et sted. Min tante, la oss kalle henne tante T, er ca. 15 år eldre enn meg. Da jeg var liten, følte jeg at vi hadde veldig god kontakt, og hun var litt heltinnen min i en verden som var litt kaotisk og usikker. Jeg husker at jeg satt på rommet hennes hos mormor og morfar, og så på platecovre med Eurytmics, og at jeg syntes det var kjempestas. Pappa hadde bare en cd med de, men det var en cd jeg syntes var finere enn de andre. Da jeg fylte 6 år, hadde tante T kjøpt Eurythmics sin 1983-skive "Touch" til meg. Veldig stas, men uansett, det ble da min aller, aller første cd-plate. Der startet samlinga mi, og på mange måter var det det store kicket på musikk-interessen også, herregud, nå fikk jeg jo EGEN musikk!! Det har blitt mye Eurythmics etter det, og en stund hadde jeg vel alle albumene både på cd og vinyl. Men det har roet seg, ikke alle gamle helter som elde...

Til tross for at jeg var en snill unge på barne- og ungdomsskolen som alle trodde bare satt stille i hjørnet og holdt kjeft, har jeg vært involvert i følgende hendelser som ikke helt passet scenarioet: Da jeg på barneskolen holdt utkikk, mens tre andre i klassen min stjal skolemelk (samtale med lærer) Da jeg hadde med pyton-blader og iskalde grøss på skolen (samtale med lærer) Da jeg og tre andre hadde bølleringt til de kjipeste jentene i klassen (samtale med lærer) Da jeg fikk snøballmelding etter å hatt internt snøballkrig med Rune (signering av snøballmelding) Da jeg holdt fast ei jente som var ett år yngre enn meg mens ei annen jente i klassen min dytta til henne med ei jernstang (megling og samtale med alle involverte) Da jeg ble ertet av Per-Kristian, datt ned halvannen meter fra en steinkant og landet på små glass-skår. Jeg forsvarte Per-Kristian, og det dovnet hen. Da Kim skulle benytte sjansen til å erte meg, og kastet en frossen barkebit i ansiktet mitt. Fortsatt et 3 c...

Vi var vel 16-17 år gamle, og var enda engang i Oslo for helga, denne gangen for å besøke storebroren hennes som hadde fått "ny, feeet" leilighet. Broren var 10 år eldre enn oss, superpen og utrolig lett å prate med. Allikevel var det litt nervøst å være med, for jeg var jo liksom ikke kul nok til å være i hans selskap. Vi går opp til tredje etasje, og når døra åpnes hører jeg musikken såvidt. Jeg har et klart bilde av dette i hodet mitt: - Det er en høy leilighet, stukkatur, hvitt tak. Gangen er kanskje 2,5-3 meter og på enden er det inngang til stua. Jeg tar av meg skoa mine, og går forsiktig inn, følger etter venninna mi, mest av alt er jeg forsiktig for å få med meg hver tone i sangen. Rett før vi krysser dørterskelen, hører jeg en mann synge"Oh God, I feel for you, oh God, I feel for you" og så er jeg inne i stua. Til høyre er sofaen og bordet, og jeg står bare i halvt svime. Sola skinte gjennnom persiennene og vi kunne se jernbanelinjene bare par hundre met...