Livet

Siden oktober 2013 har jeg vært frivillig uten arbeid. Muligheten var der, ønsket var der, jeg tok den. Det har vært godt. Veldig godt. Og nødvendig. For meg. Siden november 2014 har jeg skjønt at jeg må jobbe igjen. Av flere grunner. Idle hands og idle minds. Det var ikke bare bare å få jobb igjen. Og den jævla hjernen. Den helvetes jævla hjernen. Så man puster litt til og tar mindre steg for å forsøke å få en slags mestringsfølelse igjen. I min verden består det av å lage sjekklister, og så kunne krysse av. Med helt urelevante ting i den store sammenheng, men med stor viktighet for meg. Der og da. Eller hver dag. Etter litt rydding fant jeg de jeg har laget meg siden januar. Samler jeg alle punktene, er dette det jeg har ment jeg må gjøre selv så langt i år for å klare meg mentalt: - Husk at du er syk - Ikke ha dårlig samvittighet for at du er syk - Spis litt - Lag deg en kopp te. Det er trygt. - Om du er ensom, kan du ringe noen. - Eller chatte med noen. - Å ha på teppe ...

I godt over tjue år jobbet faren min som telemontør. Arbeidet hans forandret seg akkurat som teknologien, men i bunn og grunn var jobben hans todelt. Ene delen besto i å sørge for at bedrifter hadde nok telefonlinjer til å kunne holde betalingsterminaler, kundeservice og generelt telekommunikasjon igang. Den andre delen besto av å dra hjem til folk som hadde ringt inn feil på telefon, og senere internett, og fikse problemet så godt han kunne. Del to av jobben hans har alltid vært den mest underholdende. Han satt veldig ære i det å kunne oppføre seg når han kom til private hjem som en representant. Ikke at han hadde strøken skill på håret og gikk i dress og sa "God dag, frue!", men at han uten å nøle tok av seg skoene, presenterte seg ordentlig mens han hadde øyekontakt og passet på å være sikker på at kommunikasjonen mellom han og kunden var forståelig for begge. Han fortalte ofte om de forskjellige typene han møtte på. Det var gamle damer, gjerne enker, som alltid hadde ha...

Noe av det jeg liker best å gjøre for å koble ut er å spille. Konsollspill. Playstation. Du vet. Jeg har vært en ivrig spiller i snart 20 år, siden jeg fikk en Sega 16-bit i julegave fra mamma og hennes daværende kjæresten.  Dette er egentlig ikke viktig. Men jeg har med selvinnsikt og tiden innsett at jeg er en aggressiv spiller. Lite taktisk. Hack 'n' slash. Er det rollespill velger jeg alltid den som bedriver nærkamp. Sverd. Helst to. Fordi blokkering er kjedelig. Når jeg virkelig står fast ved et oppdrag, og har prøvd både en og to og femtisju ganger blir jeg EKSTREMT forbanna og lar spillet være i fred i en stund.  To måneder eller seks måneder eller ett år senere tar jeg frem spillet, og oppdraget som forårsaket så mye frustrasjon sist gikk glatt på første forsøk.  Såvidt jeg forstår er vel dette en ganske vanlig måte å løse ting på. Å legge det fra seg litt, ta noen skritt tilbake og vurdere situasjonen på ny. Se det fra andre sider. Låse opp hjernen og ...

De siste ti årene har jeg lurt veldig mye på hvordan jeg kommer til å merke på kroppen og i hodet at jeg har blitt eldre. Kommer jeg til å få veldig mye grått hår sånn rett over natta? Vil rynkene i ansiktet knirke hver gang jeg smiler? Må jeg stønne hver gang jeg beveger arm eller bein? Kommer jeg bare til å snakke om været? Vil jeg plutselig bare høre på klassisk musikk? Hvordan vil det utarte seg? I en alder av 33 år kan jeg rapportere om følgende ting og tang på den fysiske fronten; - Grå hår har jeg hatt i noen år nå, og det er egentlig bare tullete å farge det. Har et barndomsminne av farmors konstante svarte manke. Da hun havnet på sykehus i lenger tid fikk jeg et lite sjokk fordi håret hennes ble jo grått. Hvor kom dette fra? Var det sykehuset? Såklart skjønte den eldre versjonen av meg selv at dette skyldtes at hun i alle mine leveår hadde hatt grått hår, men at hun skjulte det med hårfarge. - Det å spise hva man vil i en alder av 33 straffer seg. Da jeg var 23 var de...

Dette er meg. 33 år og 2 måneder gammel. Akkurat nå tenker jeg at april måned 2014 er den beste april-måneden jeg har opplevd. Det er en skikkelig fin følelse. Jeg tror jo egentlig bare at skikkelig fine følelser kan oppleves best om man er forelsket i noen eller elsker noen. Ikke tilfelle. Det har vært så innmari mange fine dager og jeg vil ikke ødelegge følelsen av alt med å forklare det ned i hver minste detalj. Jeg har vært i Stockholm. Dit skal jeg igjen. Jeg har vært i en veldig god venninnes 30 års lag, og det var en skikkelig fin kveld. Jeg har begynt hos ny psykolog. Som jeg liker godt. Jeg har lest bøker. Sitti i sola. Smilt masse. Sovet godt. Vært fornøyd. Blitt overrasket. Ledd. Blitt skeptisk. Ledd mer. Hørt masse på musikk Fått fregner. Gjort leksa mi. Vært konsulent. Atter igjen anerkjent at jeg har grå hår. Sendt postkort. Vært sammen med fine fine fine folk.  Utstillingen "Blockholm" på arkitekt- och designcentrum. Plantet mine aller første...

Pulsen roer seg fortere og fortere. Håret mitt er vått av svette. Fra stolen jeg sitter på utendørs hører jeg bildekk mot våt asfalt, kaotiske barnerop blandet med latter, gir som veksles. Lukten av to forskjellige middagsretter til to forskjellig familier siver ut i luften. Blander seg med regnet og vinden og kjøligheten. Kjøligheten føles godt. Jeg liker å være kald. Utenfor. Liker kald hud. Kaldt ansikt. Liker ikke kalde gysninger på innsiden som skyldes de vondeste tankene. Gruer meg fordi det blir vondt. Gruer meg ikke fordi jeg vet det blir bedre enn jeg tror. Det blir som regel det. Ny rekord.